Én tabbe. Ett mål. Kampen snudd. Vi har gravd gjennom over 940 000 kamphendelser og 10 112 kamper fra fem europeiske toppligaer for å finne ut hvem som egentlig avgjør fotballkamper – og svaret er ikke alltid den du tror.
Bakgrunn og problemstilling
Fotball er i bunn og grunn et enkelt spill: score mer enn motstanderen, så vinner du. Men bak hvert tap ligger som regel én konkret hendelse – en klønete tilbakespill som blir til egenmål, en unødvendig takling i feltet, eller en kjempesjanse som blir dundret i sidenettet i stedet for i mål. Spørsmålet vi har stilt oss er: hvem er det egentlig som avgjør kampene – på godt og vondt? Vi har sett på tre ting: individuelle tabber som direkte gir motstanderen mål, store sjanser som går i vasken, og – kanskje viktigst – hvor ofte disse hendelsene faktisk var avgjørende for resultatet. Til slutt tar vi et lite oppgjør med en seiglivet myte: at keeperen som slipper inn det siste målet automatisk skal bære skylden for tapet.
Metode
Hvordan vi definerer en «tabbe»
For å holde analysen etterprøvbar har vi lent oss på tre konkrete, målbare hendelsestyper:
- Egenmål – fanget opp direkte i hendelsesteksten («Own Goal by …»). Her skjer tabben og målet i én og samme hendelse, så vi trenger ingen ekstra kobling.
- Straffe forårsaket – en «Penalty conceded»-hendelse. Deretter sjekker vi de neste tre hendelsene i samme kamp for å se om motstanderen faktisk setter straffen, og kobler dermed tabbe og mål sammen.
- Stor sjanse bommet – et skudd («Attempt») som ikke ble mål, der hendelsesteksten selv beskriver det som skutt «from close range» – altså fra kort hold, en soleklar sjanse.
Men en tabbe er jo bare interessant hvis den faktisk kostet noe. For å avgjøre om den var avgjørende, hentet vi sluttresultatet for samtlige 10 112 kamper og sammenlignet tapsmarginen med hvor mange ganger akkurat den spilleren tabbet eller bommet i akkurat den kampen. Var antallet minst like stort som målforskjellen laget tapte med? Da teller vi det som avgjørende.
Resultat 1 – Hvem tabber, og hvem bommer?
Vi endte opp med 1 457 tabber som direkte ga motstanderen mål (701 egenmål og 756 selvforskyldte straffer), og hele 3 324 bommede storsjanser. Det er mye fortvilelse fordelt utover fem sesonger og fem ligaer.
Tabber som ga motstanderen mål, per posisjon
Bommede store sjanser, per posisjon
Resultat 2 – Topplister: hvem gjør det oftest?
Noen navn dukker opp igjen og igjen. Her er spillerne som har havnet i statistikken oftest – på godt og vondt.
| Flest kamper avgjort av egne tabber | Flest kamper der bom kostet seier/poeng |
|---|---|
| Aymen Abdennour (3) | Mame Biram Diouf (10) |
| Abraham (2) | Diego Costa (7) |
| Grzegorz Krychowiak (2) | Craig Dawson (7) |
| Ralf Fahrmann (2) | David Barral (7) |
| Abdoulaye Bamba (2) | Bafétimbi Gomis (6) |
| Martin Hinteregger (2) | Javi Guerra (6) |
| Aytaç Sulu (2) | Shinji Okazaki (6) |
| Armando Izzo (2) | Cedric Bakambu (5) |
| Maxime Gonalons (2) | Enner Valencia (5) |
| Benedikt Höwedes (2) | Karim Benzema (5) |
Resultat 3 – Er tabbene/bommene faktisk avgjørende for kampen?
En tabbe er jo bare en fotnote hvis den ikke faktisk kostet poeng. Så vi gravde videre – og fant 250 kamper der én spillers egne tabber alene forklarer hele tapsmarginen, og hele 949 kamper der én spillers bommede sjanser kunne ha snudd et tap eller uavgjort til seier. Legg merke til forskjellen: den er ikke liten.
Resultat 4 – Keeperens urettferdige skyld
Her kommer vi til poenget som fikk oss til å grave enda dypere: keeperen får nesten alltid skylden når laget taper – selv om han eller hun ikke har gjort noe som helst galt. Datasettet har ingen egen «redning»-hendelse knyttet til keeperens navn, så i stedet målte vi hvor mange skudd på mål laget møtte, og hvor mange av dem som faktisk ble reddet, i samtlige kamper.
| Kamp | Resultat | Redninger / skudd på mål |
|---|---|---|
| Swansea – Tottenham | 1–2 | 12 / 14 |
| Fiorentina – Juventus | 1–2 | 12 / 14 |
| Malaga – Barcelona | 0–1 | 12 / 13 |
| Borussia Dortmund – Bayern München | 1–2 | 12 / 14 |
| Hellas Verona – Juventus | 1–2 | 12 / 14 |
Vunnet vs. tapt – redninger forteller en annen historie
Her er det litt paradoksale: lag som taper har i snitt flere redninger enn lag som vinner (3,2 mot 2,7). Forklaringen er ganske enkel når man tenker seg om – vinnende lag dominerer kampen og slipper til langt færre skudd i utgangspunktet, mens det tapende laget ofte kjemper tappert helt til ett enkelt mål avgjør alt.
De sjeldne tilfellene der keeperen selv gjorde den avgjørende tabben
Og for ordens skyld: ja, noen ganger er det faktisk keeperen selv som bommer. I de 31 kampene der en keeper gjorde den avgjørende tabben (egenmål eller forårsaket straffe), hadde laget likevel i snitt 2,9 redninger (median 3) i akkurat den kampen – i noen tilfeller så mange som 9 av 11 skudd. Selv keeperens dårligste dager inneholder som regel flere gode redninger enn folk flest legger merke til.
Oppsummering
- Forsvarsspillere står for de fleste tabbene som direkte gir motstanderen mål (57 %).
- Angrepsspillere står for de fleste bommede storsjansene (39 %) – og er dermed oftest grunnen til at et tap eller uavgjort ikke ble en seier.
- Keeperen er sjelden den som «tabber» direkte, men får likevel ofte skylden for tap – til tross for at laget deres i snitt har flere redninger i tapte enn i vunnede kamper.
- Alle funn er heuristiske indikatorer basert på tilgjengelige hendelsesdata, ikke bevist årsakssammenheng. Neste gang du vil klandre keeperen for et tap, kan det være verdt å sjekke hvor mange baller han faktisk reddet først.