PFU og Presseetiske Brudd: Toppen av Isfjellet i Saker med Høyt Medietrykk

PFUs individorienterte klagebehandling overser institusjonelle bruddmønstre i norsk presse

Etter Inspirasjon av podkasten "Tut og Mediekjør", "Mikkel Eskil, mediedrevet og et liv som tok slutt", mandag 22. september 2025.

Innledning: Når pressen løper i flokk

Når store hendelser skjer, reagerer norsk presse som en flokk. I løpet av noen få timer publiserer titalls redaksjoner artikler om samme hendelse eller forhold. Ofte med svært lik vinkling, identiske kilder og tilnærmet likelydende vurderinger. Hva skjer når flokkjournalistikken bryter med de presseetiske normer – Vær varsom plakaten (VVP)?

Gjennomgangen av Pressens Faglige Utvalgs (PFU) saksmengde og fellingsmønstre tyder på at utvalget behandler “toppen av isfjellet” i saker det er ett høyt medietrykk. Av 756 klager i 2024 ble bare 243 behandlet, og kun 45 endte med fellelse. Enda mer slående – i løpet av et helt år felles sjelden mer enn 4-6 saker for brudd på VVP der flere medier dømmes for dekning av samme hendelse – dette til tross for at norsk presse oftes dekker store saker som i en “flokk”.

PFUs kapasitet – tallene som avslører problemet

Klagebehandling i praksis (2024):

756 klager innsendt
    ↓
243 klager behandlet (32%)
    ↓ 
120 full behandling
    ↓
45 fellelser (6% av alle klager)
    ↓
4-6 flermediesaker

Konklusjon: Kun 1% av PFUs behandlede saker involverer flere medier som felles for samme hendelse, til tross for at flokk-publisering er normen i store saker.

Dokumenterte flermediesaker: Den korte listen

Tabellen under dokumenterer, basert på faktiske PFU-behandlinger og tilgjengelige referanser, saker der flere medier ble felt for dekning av samme hovedsak eller hendelse. Listen viser både flerfellelser OG eksempler på massiv dekning hvor kun ett medium ble felt. Kolonnen «Dekningsomfang» gir et indikativt bilde av publiserings- eller oppmerksomhetsnivå (ikke eksakt opptelling av unike presseetisk relevante artikler).

NB: Listen inkluderer både saker med flerfellelse OG eksempler på saker hvor mange medier dekket, men kun ett ble felt. Dette viser hvor sjeldne systemiske fellelser faktisk er - selv ved massiv parallelldekning behandles mediene som separate tilfeller.

Fotnote til dekningsomfang: Google-tallet for Mikkelsen-saken er et rått søketreff-estimat (inkluderer duplikater, aggregatorer, forum, sosiale medier og sider uten PFU/VVP-tilknytning). Formålet er å illustrere publiseringstrykk – ikke å etablere et presist antall unike redaksjonelle artikler. Tilsvarende er andre rader kvalitative anslag hentet fra samtidige dekningstopper og PFU-dokumentasjon.

Observasjon: Selv i de største sakene i norsk pressehistorie felles kun en brøkdel av mediene som publiserer problematisk innhold.

Case-analyse: Mikkelsen-saken – strukturelt presseetisk brudd, men inviduell PFU klagebehandling

I november 2024 ble sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen pågrepet og siktet for besittelse av overgrepsmateriale mot barn. Saken eskalerte da han tok sitt eget liv i februar 2025.

Mediedekningen:

• Over 20 norske medier dekket saken
• Ingen varslet pårørende om at de ville omtale dødsfallet (VVP 4.6)
• Upresis siktelsesomtale: Straffeloven § 311 har ulik alvorsgrad, men omtales upresist
• Identisk feilrapportering via NTB og sitering

PFU-behandlingen:

• 4 medier innklaget: NRK, TV 2, Avisa Nordland, iTromsø
• 3 medier felt: NRK, Avisa Nordland, iTromsø
• 16+ medier publiserte om dødsfallet uten å bli innklaget

Problemet: VVP 4.6-bruddet (manglende hensyn/kontakt med pårørende) gjaldt sannsynligvis mange medier – men kun 20% ble vurdert.

“Bjellesau-effekten”: NRK og VG setter normene

I norsk presse fungerer store medier som “bjellesauer” – da de publiserer, følger andre automatisk. Dette undergraver individuelt redaktøransvar og skaper systemisk ansvarsflukt.

Dokumentert bjellesau-logikk:

Mikkelsen-saken (2024-2025): 1. November 2024: NRK og andre medier dekker pågripelsen og siktelsen 2. Februar 2025: Mikkelsen tar sitt eget liv
3. NTB lager melding om dødsfallet som medier bruker 4. 20+ medier publiserer om dødsfallet samme dag 5. De fleste kontakter ikke pårørende før dødsfall-omtale

Resultat|et: Systemisk publisering om dødsfallet uten tilstrekkelig hensyn til pårørende - kun få medier felt for VVP 4.6.

Dokumenterte bjellesau-saker i norsk presse

Typiske begrunnelser fra følger-medier:

• “NRK har allerede publisert om dødsfallet”
• “Vi følger etablert praksis”
• “Saken er kjent i mediebildet”
• “Vi trenger ikke varsle pårørende når andre har skrevet”

PFUs svar: Dette fritar ikke for eget ansvar – men praksis fortsetter.

Objektive vs. skjønnsmessige brudd på Vær Varsom plakaten.

Vær Varsom-plakaten inneholder objektive og skjønnsmessige regler. Forskjellen har store muligheter for håndhevelse og saksbehandling:

Objektive regler (lett å bevise brudd):

• VVP 4.6: “Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet”
• VVP 3.2: “Kontroller så langt mulig at de opplysninger som gis er korrekte” (gjelder juridisk presisjon)
• VVP 4.13: “Feilaktige opplysninger skal rettes snarest mulig”

Skjønnsmessige regler (tolkning kreves):

• VVP 4.1: “Legg vekt på saklighet og omtanke”
• VVP 4.7: “Identifisering må begrunnes i berettiget informasjonsbehov”

Konsekvensen: Objektive brudd kunne felle mange medier samtidig. PFU behandler bare klager som er rettet mot medier som er innklaget. Følgelig blir bare medier som er innklaget felt for brudd på VVP, selv om bruddene er begått av mange andre medier også.

Det perfekte eksempel: VVP 4.6 som objektiv regel

VVP 4.6 har objektive elementer: “Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende” - inkludert kravet om å være i kontakt med pårørende før publisering om dødsfall.

Dette er delvis faktabasert – har mediet kontaktet pårørende før publisering om dødsfallet, eller ikke? Enkelt – "Ja eller nei".

I Mikkelsen-saken – NRK: Ikke i kontakt med etterlatte før podkastpublisering om dødsfallet – Avisa Nordland: Baserte omtale kun på andre mediers dekning, ikke i kontakt med familien – iTromsø: Ikke i kontakt med familien før publisering om dødsfallet – 20+ andre medier: Publiserte om dødsfallet, ukjent om de kontaktet familie

Problemet: Samme mangel på kontakt med pårørende, men kun 3 medier ble felt. Over 20 andre medier underlagt VVP gjorde akkurat det samme. Ikke innklaget, ikke felt.

Spørsmålet: Fungerte NRK som “bjellesau” som legitimerte at andre kunne publisere om dødsfallet uten å kontakte familien først?

Objektive regelbrudd – når PFU kan eller bør felle bredt?

Både Mikkelsen-saken og Amedia-saken er eksempler på presseetiske brudd der vurderingsgrunnlaget var objektivt og etterprøvbart.

🔹 Amedia-saken (PFU 22-220)

• 32 aviser publiserte samme artikkel om Meriam og Jehovas Vitner.
• PFU vurderte brudd på VVP 3.2 (kildekritikk) og VVP 4.14 (samtidig imøtegåelse).
• Fellelsen gjaldt alle 32 medier, alle var innklaget.
• PFU behandlet saken samlet, og understreket at redaktøransvaret gjelder fullt ut – også ved stoffutveksling.

  ---

🔹 Mikkelsen-saken (2024–2025)

• 20+ medier publiserte omtale av dødsfallet samme dag som NTB-meldingen.
• PFU vurderte brudd på VVP 4.6 (hensyn til pårørende) og VVP 3.2 (presis gjengivelse av siktelse).
• Kun fire medier ble klaget inn, og tre ble felt.
• De øvrige mediene ble , til tross for lik publiseringsmønster.

🔹 Lommedalen-saken (PFU 17-032)

• NRK og åtte andre medier publiserte omtale av en 13-åring som døde nyttårsaften 2015, med påstander om mobbing og spiseforstyrrelser.
• PFU vurderte brudd på VVP 4.8 (hensyn til barn), som har en objektiv kjerne men krever vurdering av konsekvenser.
• Initiativretten ble brukt av Norsk Presseforbunds generalsekretær Nils Øy – ni medier ble vurdert samlet.
• PFU konkluderte med at NRK brøt god presseskikk ved å videreformidle påstander som fakta og navngi skoler, noe som kunne føre til identifisering og belastning for barn.

Kontrast: I Mikkelsen-saken ble ingen initiativrett brukt, til tross for bred dekning og fellesmønster. Lommedalen-saken viser at PFU kan gripe inn ved bred publisering – men det krever at noen tar initiativ.

Les hele PFU-saken her

📌 Konklusjon

Ved brudd på VVP kan PFU felle bredt – selv uten individuelle klager. Men dette skjer sjeldent, eller nær sagt aldri forsåvidt jeg kan se.

• PFUs leder bruker initiativretten (som i Lommedalen-saken)
• Eller en prinsipiell behandling (som i Amedia-saken)

Straffeloven § 311 – Relevans for VVP 3.2

Case-analyse: 22. juli - Det ultimate eksemplet

Terrorangrepene 22. juli 2011 utløste den største mediedekningen i norsk historie. Alle store og små medier dekket saken intensivt i dager og uker.

Presseetiske utfordringer:

• Identifisering av ofre før pårørende var varslet (VVP 4.6)
• Spekulasjoner og rykter uten kildekontroll (VVP 3.2)
• Krenkende bilder av sorg og kaos (VVP 4.6, 4.3)
• Ensidig fremstilling av komplekse forhold (VVP 4.1)

PFU-behandlingen:

• 64 klager innsendt mot norske medier
• 53 unike saker registrert
• 22 saker til full behandling (40% av klager)
• 8 medier felt: Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Dagsavisen, NRK m.fl.

Problemet:

Over 100 medier hadde intensiv dekning med tilsvarende presseetiske utfordringer, men kun 8% ble felt. Resten slapp unna fordi ingen klaget dem inn.

Dette er det perfekte eksemplet på “toppen av isfjellet” - "i Norges største presseetiske test – fanger pressens etiske regelverk bare opp en liten brøkdel av de brudd som blir begått!".

Redaksjonelle følgeskader

1. Presseetikken bestemmes av de store mediene.

Når NRK, VG og TV2 m.fl. publiserer først, normaliseres innholdet. Praktisk presseetikk bestemmes ikke av Vær Varsom-plakaten, men av redaktørene i Marienlyst og Akersgata.

2. Manglende hensyn multipliseres uten konsekvenser

VVP 4.6 krever hensyn til pårørende og kontakt før dødsfall-omtale. I Mikkelsen-saken publiserte 20+ medier om dødsfallet. Bare 3 ble medier felt for manglende kontakt/hensyn til familie og pårørnde, som var i en svært sårbar og sorgtung situasjon. Dette viser systemisk svikt i hensynskravet.

3. Offer-perspektivet forsvinner

Systematisk belastning av pårørende (20+ medier omtaler dødsfall uten varsling) behandles som tilfeldig enkeltfeil. Kollektiv VVP 4.6-krenkelse gir ikke kollektiv oppreisning.

Konkrete anbefalinger

1. Styrket initiativrett for PFU

Problem: PFU kan kun behandle innklagede saker. Initiativrett brukes sjeldent - sist i Lommedalen-saken (PFU-sak 291/16, 2017) hvor PFU så flere medier i sammenheng.

Løsning: Innfør automatisk vurdering når 5+ medier publiserer identisk problematisk innhold som rammes av en objektiv bestemelse i VVP. De objektive bestemelsene krever ingen skjønsmessige vurderinger i saksbehandlingen, bare ett "ja eller nei" spørsmål.

2. Systemisk saksbehandling

Problem: Identiske brudd behandles som uavhengige og individuelle feil.

Løsning: Kollektive fellelser når mediets innhold og brudd er identiske.

3. Særlig ansvar for “Bjellesauer”

Problem: Store medier påvirker hele bransjen uten å ta ansvar.

Løsning: Kvalifisert ansvar for medier som vet de påvirker andre

4. Økt synlighet av systemiske brudd

Problem: Fellende uttalelser har liten effekt

Løsning: Ved systemiske fellelser skal alle involverte medier publisere oppfølgingssak.

Konklusjon: valget står mellom strukturelt ansvar og ansvarsflukt

Norsk presses selvdømmemodell står overfor en strukturell utfordring. Hvordan skal mediets individuelle ansvar opprettholdes i en mediehverdag preget av kollektiv publisering?

PFUs nåværende praksis fanger sjelden opp gjennomgående brudd som oppstår på tvers av redaksjoner. Resultatet er at:

• Faktisk presseetikk bestemmes av noen få store mediers beslutninger
• Kollektive brudd individualiseres bort
• Offer-perspektivet forsvinner i ansvarsfordelingen
• Tilliten til selvdømmeordningen eroderes

Løsningen krever ikke å oppgi selvdømmeprinsippet, men å utvikle det til å møte dagens mediehverdag. PFU må få mandat og ressurser til å behandle systemiske brudd systemisk.

Kun slik kan presseetikken i praksis nærme seg ambisjonen om at det er Vær Varsom-plakaten – og ikke flertallets publisering – som setter standarden for pressens samfunnsoppdrag.

Alternativet er gradvis uthulning av norsk presseetikk, der etikkens normer bestemmes ut fra kommersielle hensyn fremfor etisk refleksjon.

Valget står mellom systemisk ansvar og systemisk ansvarsflukt.

Denne analysen bygger på gjennomgang av PFU-statistikk 2020-2024, casestudier av konkrete saker og sammenligning av medieinnhold i store parallellsaker. Alle data er hentet fra offentlige kilder og PFUs egen database.

Kilder: - PFU-statistikk: https://presse.no/pfu/statistikk/ - PFU-saker: https://presse.no/pfu/ - Vær Varsom-plakaten: https://presse.no/pfu/presseetiske-regler/