PFU og Presseetiske Brudd: Toppen av Isfjellet i Saker med Høyt Medietrykk

PFUs individorienterte klagebehandling overser institusjonelle bruddmønstre i norsk presse

Etter Inspirasjon av podkasten "Tut og Mediekjør", "Mikkel Eskil, mediedrevet og et liv som tok slutt", mandag 22. september 2025.

Innledning: Når pressen løper i flokk

Når store hendelser skjer, reagerer norsk presse som en flokk. Innen timer publiserer titalls redaksjoner artikler om samme hendelse, ofte med svært lik vinkling, identiske kilder og tilnærmet likelydende vurderinger. Hva skjer når denne flokkjournalistikken bryter med de presseetiske normer – Vær varsom plakaten (VVP)?

En gjennomgang av Pressens Faglige Utvalgs (PFU) saksmengde og fellingsmønstre tyder på at utvalget kun behandler “toppen av isfjellet” når det gjelder presseetiske overtramp i saker det er ett høyt medietrykk. Av 756 klager i 2024 ble bare 243 behandlet, og kun 45 endte med fellelse. Enda mer slående: I løpet av et helt år felles sjelden mer enn 4-6 saker der flere medier dømmes for dekning av samme hendelse – til tross for at norsk presse systematisk dekker store saker i “flokk”.

PFUs Kapasitet: Tallene Som Avslører Problemet

Klagebehandling i praksis (2024):

756 klager innsendt
    ↓
243 klager behandlet (32%)
    ↓ 
120 full behandling
    ↓
45 fellelser (6% av alle klager)
    ↓
4-6 flermediesaker

Konklusjon: Kun 1% av PFUs behandlede saker involverer flere medier som felles for samme hendelse, til tross for at flokk-publisering er normen i store saker.

Dokumenterte flermediesaker: Den korte listen

Tabellen under dokumenterer, basert på faktiske PFU-behandlinger og tilgjengelige referanser, saker der flere medier ble felt for dekning av samme hovedsak eller hendelse. Listen viser både flerfellelser OG eksempler på massiv dekning hvor kun ett medium ble felt. Kolonnen «Dekningsomfang» gir et indikativt bilde av publiserings- eller oppmerksomhetsnivå (ikke eksakt opptelling av unike presseetisk relevante artikler).

NB: Listen inkluderer både saker med flerfellelse OG eksempler på saker hvor mange medier dekket, men kun ett ble felt. Dette viser hvor sjeldne systemiske fellelser faktisk er - selv ved massiv parallelldekning behandles mediene som separate tilfeller.

Fotnote til dekningsomfang: Google-tallet for Mikkelsen-saken er et rått søketreff-estimat (inkluderer duplikater, aggregatorer, forum, sosiale medier og sider uten PFU/VVP-tilknytning). Formålet er å illustrere publiseringstrykk – ikke å etablere et presist antall unike redaksjonelle artikler. Tilsvarende er andre rader kvalitative anslag hentet fra samtidige dekningstopper og PFU-dokumentasjon.

Observasjon: Selv i de største sakene i norsk pressehistorie felles kun en brøkdel av mediene som publiserer problematisk innhold.

Case-analyse: Mikkelsen-saken – gjennomgående presseetisk brudd, men selektiv PFU-behandling

I november 2024 ble sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen pågrepet og siktet for besittelse av overgrepsmateriale mot barn. Saken eskalerte da han tok sitt eget liv i februar 2025.

Mediedekningen:

• Over 20 norske medier dekket saken
• Ingen varslet pårørende om at de ville omtale dødsfallet (VVP 4.6)
• Upresis siktelsesomtale: Straffeloven § 311 har ulik alvorsgrad, men omtales upresist
• Identisk feilrapportering via NTB og sitering

PFU-behandlingen:

• 4 medier innklaget: NRK, TV 2, Avisa Nordland, iTromsø
• 3 medier felt: NRK, Avisa Nordland, iTromsø
• 16+ medier publiserte om dødsfallet uten å bli innklaget

Problemet: VVP 4.6-bruddet (manglende hensyn/kontakt med pårørende) gjaldt sannsynligvis mange medier – men kun 20% ble vurdert.

“Bjellesau-effekten”: Når NRK og VG setter normene

I norsk presse fungerer store medier som “bjellesauer” – når de publiserer, følger andre automatisk. Dette undergraver individuelt redaktøransvar og skaper systemisk ansvarsflukt.

Dokumentert bjellesau-logikk:

Mikkelsen-saken (2024-2025): 1. November 2024: NRK og andre medier dekker pågripelsen og siktelsen 2. Februar 2025: Mikkelsen tar sitt eget liv
3. NTB lager melding om dødsfallet som medier bruker 4. 20+ medier publiserer om dødsfallet samme dag 5. De fleste kontakter ikke pårørende før dødsfall-omtale

Resultatet: Systemisk publisering om dødsfallet uten tilstrekkelig hensyn til pårørende - kun få medier felt for VVP 4.6.

Typiske begrunnelser fra følger-medier:

• “NRK har allerede publisert om dødsfallet”
• “Vi følger etablert praksis”
• “Saken er kjent i mediebildet”
• “Vi trenger ikke varsle pårørende når andre har skrevet”

PFUs svar: Dette fritar ikke for eget ansvar – men praksis fortsetter.

Objektive vs. skjønnsmessige brudd på Vær Varsom plakaten.

Vær Varsom-plakaten inneholder både objektive og skjønnsmessige regler. Forskjellen har store muligheter for håndhevelse og saksbehandling:

Objektive regler (lett å bevise brudd):

• VVP 4.6: “Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet”
• VVP 3.2: “Kontroller så langt mulig at de opplysninger som gis er korrekte” (gjelder juridisk presisjon)
• VVP 4.13: “Feilaktige opplysninger skal rettes snarest mulig”

Skjønnsmessige regler (tolkning kreves):

• VVP 4.1: “Legg vekt på saklighet og omtanke”
• VVP 4.7: “Identifisering må begrunnes i berettiget informasjonsbehov”

Konsekvensen: Objektive brudd kunne felle mange medier samtidig. PFU behandler bare klager som er rettet mot medier som er innklaget. Følgelig blir bare medier som er innklaget felt for brudd på VVP, selv om bruddene er begått av mange andre medier også.

Det perfekte eksempel: VVP 4.6 som objektiv regel

VVP 4.6 har objektive elementer: “Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende” - inkludert kravet om å være i kontakt med pårørende før publisering om dødsfall.

Dette er delvis faktabasert: Har mediet kontaktet pårørende før publisering om dødsfallet, eller ikke? Enkelt – "Ja eller nei".

I Mikkelsen-saken: - NRK: Ikke i kontakt med etterlatte før podkastpublisering om dødsfallet - Avisa Nordland: Baserte omtale kun på andre mediers dekning, ikke i kontakt med familien - iTromsø: Ikke i kontakt med familien før publisering om dødsfallet - 20+ andre medier: Publiserte om dødsfallet, ukjent om de kontaktet familie

Problemet: Samme mangel på kontakt med pårørende, men kun 3 medier ble felt. Over 20 andre medier underlagt VVP gjorde akkurat det samme. Ikke innklaget, ikke felt.

Spørsmålet: Fungerte NRK som “bjellesau” som legitimerte at andre kunne publisere om dødsfallet uten å kontakte familien først?

VVP 4.6 som objektiv regel - Eksempel fra Mikkelsen-saken

I Mikkelsen-saken var spørsmålet objektivt: Hadde mediene kontaktet pårørende før publisering om dødsfallet? - NRK: Ikke i kontakt med etterlatte før podkastpublisering om dødsfallet - Avisa Nordland: Baserte omtale kun på andre mediers dekning, ikke i kontakt med familien
- iTromsø: Ikke i kontakt med familien før publisering om dødsfallet - 20+ andre medier: Publiserte om dødsfallet, ukjent om de kontaktet familie

Problemet: Samme mangel på kontakt med pårørende, men kun 3 medier ble felt.

Straffeloven § 311-problemet

VVP 3.2 (kildekritikk) er også relativt objektiv når det gjelder juridisk presisjon. I Mikkelsen-saken omtalte medier upresist siktelsen etter “§ 311” - en paragraf som dekker svært ulik alvorsgrad. NRK omtalte upresist, TV 2 var mer presis - derfor ble bare NRK felt for VVP 3.2.

Case-analyse: 22. juli - Det ultimate eksemplet

Terrorangrepene 22. juli 2011 utløste den største mediedekningen i norsk historie. Alle store og små medier dekket saken intensivt i dager og uker.

Presseetiske utfordringer:

• Identifisering av ofre før pårørende var varslet (VVP 4.6)
• Spekulasjoner og rykter uten kildekontroll (VVP 3.2)
• Krenkende bilder av sorg og kaos (VVP 4.6, 4.3)
• Ensidig fremstilling av komplekse forhold (VVP 4.1)

PFU-behandlingen:

• 64 klager innsendt mot norske medier
• 53 unike saker registrert
• 22 saker til full behandling (40% av klager)
• 8 medier felt: Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Dagsavisen, NRK m.fl.

Problemet:

Over 100 medier hadde intensiv dekning med tilsvarende presseetiske utfordringer, men kun 8% ble felt. Resten slapp unna fordi ingen klaget dem inn.

Dette er det perfekte eksemplet på “toppen av isfjellet” - selv i Norges største presseetiske test fanger PFU kun en brøkdel av bruddene.

Redaksjonelle følgeskader

1. Presseetikken bestemmes av de store

Når NRK og VG publiserer først, normaliseres innholdet. Praktisk presseetikk bestemmes ikke av Vær Varsom-plakaten, men av redaktørene i Marienlyst og Akersgata.

2. Manglende hensyn multipliseres uten konsekvenser

VVP 4.6 krever hensyn til pårørende og kontakt før dødsfall-omtale. I Mikkelsen-saken publiserte 20+ medier om dødsfallet, men kun 3 ble felt for manglende kontakt/hensyn til familien. Dette viser systemisk svikt i hensynskravet.

3. Offer-perspektivet forsvinner

Systematisk belastning av pårørende (20+ medier omtaler dødsfall uten varsling) behandles som tilfeldig enkeltfeil. Kollektiv VVP 4.6-krenkelse gir ikke kollektiv oppreisning.

Konkrete anbefalinger

1. Styrket initiativrett for PFU

Problem: PFU kan kun behandle innklagede saker. Initiativrett brukes sjeldent - sist i Lommedalen-saken (PFU-sak 291/16, 2017) hvor PFU så flere medier i sammenheng.

Løsning: Innfør automatisk vurdering når 5+ medier publiserer identisk problematisk innhold som rammes av en objektiv bestemelse i VVP. De objektive bestemelsene krever in skjøsnmessige vurderinger i saksbehandlingen, bare ett "ja eller nei" spørsmål.

2. Systemisk saksbehandling

Problem: Identiske brudd behandles som uavhengige feil

Løsning: Kollektive fellelser når innhold og brudd er identisk

3. Særlig ansvar for “Bjellesauer”

Problem: Store medier påvirker hele bransjen uten å ta ansvar

Løsning: Kvalifisert ansvar for medier som vet de påvirker andre

4. Økt synlighet av systemiske brudd

Problem: Fellende uttalelser har liten effekt

Løsning: Ved systemiske fellelser skal alle involverte medier publisere oppfølgingssak

Konklusjon: valget mellom strukturelt ansvar og ansvarsflukt

Norsk presses selvdømmemodell står overfor en strukturell utfordring: Hvordan skal individuelt ansvar opprettholdes i en mediehverdag preget av kollektiv publisering?

PFUs nåværende praksis fanger sjelden opp gjennomgående brudd som oppstår på tvers av redaksjoner. Resultatet er at:

• Faktisk presseetikk bestemmes av noen få store mediers beslutninger
• Kollektive brudd individualiseres bort
• Offer-perspektivet forsvinner i ansvarsfordelingen
• Tilliten til selvdømmeordningen eroderes

Løsningen krever ikke å oppgi selvdømmeprinsippet, men å utvikle det til å møte dagens mediehverdag. PFU må få mandat og ressurser til å behandle systemiske brudd systemisk.

Kun slik kan presseetikken i praksis nærme seg ambisjonen om at det er Vær Varsom-plakaten – og ikke flertallets publisering – som setter standarden for pressens samfunnsoppdrag.

Alternativet er gradvis uthulning av norsk presseetikk, hvor normer bestemmes av kommersielle hensyn fremfor etisk refleksjon.

Valget står mellom systemisk ansvar og systemisk ansvarsflukt.

Denne analysen bygger på gjennomgang av PFU-statistikk 2020-2024, casestudier av konkrete saker og sammenligning av medieinnhold i store parallellsaker. Alle data er hentet fra offentlige kilder og PFUs egen database.

Kilder: - PFU-statistikk: https://presse.no/pfu/statistikk/ - PFU-saker: https://presse.no/pfu/ - Vær Varsom-plakaten: https://presse.no/pfu/presseetiske-regler/